SYTEINNLEGG

Når begeret med frustrasjon renner over, får ihvertfall jeg behov for å bare skrive ned alle tankene som raser rundt i hodet. Bloggen er da perfekt for dette, så om du ikke gidder å høre på hvor forferdelig alt er, så kan du bare lukke denne fanen i nettleseren din med en gang! NÅ, er du iallefall advart.

Nå er det ikke lenge til lillegullet er her, for alt jeg vet, kan han igrunn komme når som helst nå, og iløpet av en 5 ukers periode. Vi har alt vi trenger, men likevel er ingenting klart. Vogna står nedlesset inne på rotrommet, senga står hjemme hos mamma og pappa, alt bare slenger her og der. Det står en tom bag ved senga mi, med ei pakkeliste oppi, som etterhvert skal være den såkalte fødebagen. Alt er bare kaos. Leiligheta bærer sterkt preg av den siste tidens eksamenskaos, og delvis "oppussing" ute på verandaen. Tiden har flydd, og flyr fortsatt ifra meg. Jeg føler skolen ødelegger alt.

Alt. Virkelig. Før, når jeg gikk å drømte om "den dagen jeg skal bli gravid", så jeg for meg hvordan det kom til å være. Hvor stolt jeg kom til å være. Å at jeg ikke kom til å klare å vente med å kjøpe inn babyutstyr, og til å gjøre alt klart, til å finne navn til det lille gullet, og til å fortelle det til alle og enhver! Det har ikke blitt noe i nærheten en gang, av hva jeg så for meg. Folk spør meg rett som det er "hvordan det føles", å jeg må like ærlig svare hver gang "jeg vet rett og slett ikke, jeg har ikke hatt tid til å tenke på det". Selvfølgelig tenker jeg jo på det, men ikke på DEN måten. Jeg elsker jo å være gravid, og jeg elsker magen, selv om jeg til tider ikke er fult så glad i den på en og samme tid. Den er akkurat slik som jeg håpet den skulle bli, fin, rund og akkurat passe stor, uten strekkmerker. Å at graviditeten bare er PÅ magen, å ikke hele kroppen på en gang:) Det er jo, i mine øyne, det perfekte svangerskapet. Perfekte prøver hver gang, ingen ekstra kontroller eller undersøkelser. Litt småuggen helt i begynnelsen, men ellers har forma vært upåklagelig, tross ett litt kranglete bekken til tider. Det er jo ikke noe rart, at jeg ønsker å huske dette ETTER at gullet er født også? Det er jo en helt fantastisk ting, som jeg virkelig, så inderlig inderlig dypt, ønsker å huske i ettertid. Eller er det ikke sånn, at man husker slik i ettertid? Er det bare noe jeg ser for meg at alle gjør? Disse 8 mnd som bare har flydd forbi, men som likevel føles som en hel evighet, er helt borte. Det er bare skole, skole og skole så langt tilbake jeg kan huske. Livredd for ikke å huske noe, kjøpte jeg meg en svangerskapsdagbok, som jeg tenkte å fylle inn litt i hver uke, så jeg hvertfall kunne lese tilbake på hvordan det var, å være gravid. Boka er så godt som ny, enda. Jeg har ikke tid til å sette meg ned å prioritere den, for alt dreier seg om skolen. 3D ultralyden som jeg alltid har sagt at jeg SKAL ha, har jeg heller ikke fått tatt, siden tiden virkelig var fylt opp og jeg ikke hadde muligheten mens vi var i praksis. Etter praksisen var jeg plutselig for langt på vei, til at det var anbefalt. Så da tenkte jeg at gravidfotografering, det skal jeg hvertfall gjøre! Så har jeg bildene og se tilbake på, så kan jeg hvertfall se på den fine magen min og savne den litt i ettertid! Jeg tenker på det hver kveld, men har enda ikke fått gjort noe med det. Den tanken, sammen med alle andre ikkeskolerelatertetanker, forsvinner inn i glemmeboksen hver dag. Nå er det sikkert snart for sent det også.

Jeg trenger virkelig ferie nå. Så jeg kan sette meg ned, og virkelig rekke å nyte dette fantastiske svangerskapet LITT, før det er over. Jeg vil slappe av, sove lenge, nyte dagene og ta livet med ro. Jeg vil stryke babysengetøy, re opp i vogna og kurva, pakke fødebagen, og bare vente. Vente på at han skal komme. Rekke å tenke over det, og glede meg, slik at når folk spør, så har jeg svar.

Jeg vil ikke plutselig bare sitte der med han i armene, og tenke "oi, har jeg vært gravid? i 9 mnd?!". Det er jo mulig at det kommer til å skje uansett, å man kan jo aldri forberede seg på det som kommer til å skje. Men jeg vil virkelig ikke sitte igjen å se tilbake på disse 9mnd, å det eneste jeg kan huske er skolekaoset.

Så den eksamenen jeg har meldt meg opp til 25.juni, den henger allerede i en veldig tynn tråd. Tanken på at jeg fortsatt skal sitte hver eneste dag frem til termin å lese på eksamen, gjør at jeg får lyst å legge med ned å grine. Det er virkelig en grunn til at arbeidende kvinner går ut i permisjon 3 uker før. Som student kjenner jeg at jeg har sikkert like mye behov for det, som alle andre. Jeg ser for meg at jeg stresser og leser på eksamen, å så kommer han noen dager før, slik at jeg ikke får tatt eksamen. Da har jeg heller ikke fått slappet av eller roet ned, det blir en dobbelt tap situasjon.

I morgen har jeg (viss jeg dropper eksamen 25.juni) den siste eksamenen dette året! Noe som helt til for 1t siden betydde fullstendig etterlengtet sommerferie og TID. For 1t siden gikk alle de håpene til h.... når jeg fant ut at vi ikke har fått godkjent på ett prosjekt på skolen, som gjør at jeg må på skolen neste uke også. Det var virkelig den motivasjonen. Motivasjonen som har holdt motet oppe hele denne uken. Derfor gikk jeg bare fint ifra eksamenspapirene mine isted, fortrengte gråten av fortvilelse nok en gang, og satt meg ned her. For å skrive ned alle disse tankene, for å lette det litt for meg selv, og for å skjerme Mats for alt for mye syting.

Å viss du nå tenker "at jeg synes bare synd på meg selv", "eller gjør dette for at andre skal synes synd på meg", så tar du feil. Det er rett og slett bare fortvilelse og redsel. Fortvilelse over at jeg føler skolen har ødelagt hele svangerskapet mitt, og alt som hører med, og redsel for at jeg kommer til å sitte igjen helt tom etterpå, med ingen tanker om hvordan det faktisk var å være gravid.

Jeg vil huske det, for jeg vet at jeg kommer til å savne det.

SOMMER!

Ja, det på under 1mnd har vi hatt alt fra regn, snø og minusgrader, til SOMMEREN som plutselig dukket opp denne uka! Alt i mai...Erfaringsmessig vet jeg at dette kanskje er den beste sommeren vi kommer til å få i løpet av hele året, så det er viktig å nyte den best mulig! Derfor er det overhode ingen tid til blogging! Har skrevet ett par innlegg, men de mangler bilder, så de kommer på løpende bånd så snart sola stikker av (noe den IKKE trenger å gjøre med det første!) Viktig å ha noe å gjøre på da også! Nå skal dagene fremover bare fylles med maling, avslapping, eksamenslesing, soling og kooooos <3 Har jo hele 4 dager fri nå! Eller, fri og fri kan det vel ikke kalles når man har eksamen like om hjørnet, men jeg skal ihvertfall være hjemme, ikke jobb og ikke skole!

Så nyt finværet folkens! Har skjønt at det ikke bare er her sommeren har dukket opp sånn plutselig!

Vi snakkes!

Konfirmasjonskort!

Min yngste søster og søskenbarnet mitt har begge vært konfirmanter nå i mai, og i den forbindelsen måtte jeg jo finne frem den kreative sjelen i meg selv og lage kort! Jeg har aldri LAGET skikkelige kort før, å jeg setter også temmelig høye krav til meg selv (noe alle som kjenner meg vet GODT). Når jeg først skal gjøre noe, skal jeg gjøre det skikkelig, å jeg vet som regel akkurat hvordan jeg skal ha det. Kortene har jeg planlagt helt siden jul, og jeg begynte på dem faktisk før vi flyttet (1.mars). De var endelig ferdig noen dager før konfirmasjonen, og jeg ble faktisk utrolig fornøyd! Enda skriveren ikke var helt på min side, å jeg måtte endre designet på innholdet av den grunn (den nektet å skrive ut på litt tykkere papir...) Inspirasjonen til kortene har jeg hentet fra bloggen katrinesting.blogspot.com, da hun brukte denne metoden når hun lagde takkekort for sønnen sin. Jeg lagret ett bilde på pcen, og tenkte at EN gang skal jeg lage ett slik kort! Men all ære til henne, for å lage en hel haug med slike kort! Det var mer enn nok jobb med å lage to!

Sommer

Jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle kjøpe noe mer til lillegutt nå, han har jo allerede sikkert mer enn nok! Men så skal vi jo på sommerferie til Sverige i sommer, å når jeg da gikk meg på denne NYDELIGE sommerdressen på KappAhl, med tilhørende SOLHATT i miniformat, var jeg solgt. Jeg rett og slett bare elsker Newbie serien til KappAhl...klærne er i økologisk bomull som gjør at de er ekstra myke og behagelige, i tillegg ligger de på en ganske grei pris! De hadde selvfølgelig ett 3 for 2 tilbud denne dagen, så en sparkedress og en nattpysj ble også med hjem, men resten ble kjøpt i str. 62/68, så han har litt klær å vokse i også!

Nå gleder jeg meg bare til vi skal på ferietur, lille familien <3

Når dagene forsvinner i skole...

Ja, det kommer kanskje ikke som ett sjokk. Det er vel stort sett det studenter sin hverdag går med til for tiden. SKOLE. Jeg kjenner at jeg er SÅ lei nå at jeg holder på å spy. Er det ikke det ene, så er det virkelig det andre. Å når skolen kommer med ting og tang, midt oppi all eksamenslesinga, er spesielt jeg på nippet til å gi opp hele greia. For jeg ser virkelig ikke HVORDAN jeg skal rekke over alt. Døgnet har for lite timer, og uka har altfor lite dager. Nå skal ikke jeg komme her å tro at jeg sikkert er den eneste i verden som snart river av meg alt håret i eksamensfrustrasjon, for det gjelder nok en god del andre her i landet også på denne tiden. Men jeg bare MÅ syte over det likevel, og ja, jeg synes faktisk synd på meg selv også for de av dere som lurte på det. Jeg har jo den største motivasjonen i hele verden i utgangspunktet, når jeg er ferdig med den siste eksamenen, så har jeg ett HELT ÅR fri, der jeg bare skal kose meg hjemme med lillegull <3 Å jo mer jeg leser på eksamen nå, jo større sjanse  har jeg til å bestå, å få eksamen ut av verden! Stryker jeg, må jeg ta den opp igjen i løpet av neste år, noe jeg ikke har særlig lyst til. Likevel går jeg nesten å håper at han skal komme FØR den siste eksamenen, rett og slett fordi jeg ikke har noe lyst å ta den. Siste eksamen er 25.juni, med en termin 2.juli, er det jo en sjanse for at det faktisk kan skje.

Jeg merker at jeg klarer mindre og mindre om dagene, jeg blir utrolig fort sliten, og er trøtt så og si hele tiden! Alt er ett ork akkurat nå, og jeg er sikkert den verste personen i verden å bo sammen med for tiden. Ikke bidrar jeg med noe hjemme, ikke lager jeg middag (fordi jeg selv ikke har lyst på middag), ikke rydder jeg opp etter meg, ikke vasker jeg klær, alt er gale, og jeg syter stort sett hele tiden. Prøver jeg å prioritere skolen, går det utover hjemme, og omvendt. De dagene jeg rydder på kjøkkenet og vasker klær, kan jeg bare glemme å lese på eksamen, og slik går det. Så hvordan jeg da skal kunne sitte i hele juni og pugge til den verste eksamenen på jord, det skjønner jeg ikke. Det er jo en grunn til at man som regel går ut i permisjon 3 uker før termin, for å kunne slappe litt av og samle krefter. Jeg kommer jo til å være helt ødelagt lenge før gutten melder sin ankomst.

MEN JEG VIL VIRKELIG KLARE DET. JEG VIL bestå dette jævla første året. Slik at jeg kan slappe av og kose meg ett helt år, og starte på 2.året med blanke ark og godt mot neste høst. JEG VIL. Men jeg skjønner faen meg ikke hvordan jeg skal få det til.

Jeg ER sliten.

Heldigvis har jeg en super forståelsesfull kjæreste, som dumper hjem fra jobb en sjelden gang i blant med ROSER til meg, fordi han synes jeg fortjener det. Akkurat i det øyeblikket er verden bare rosenrød, og der og da kunne jeg klart alt. Men så går det over. Han er virkelig en helt i disse tider...uten han hadde nok hele dette hjemmet her vært ett passe bra kaos, hvor så og si alt var på halv åtte. Å likevel er det eneste jeg ser alt det han skulle gjort, men som han enda ikke har gjort. Skjønner forsåvidt godt at han "stikker av" etter jobb om dagene, og blir borte hele kvelden. Det hadde jeg nok gjort selv også.

Nå skal jeg bruke resten av dagen til det jeg er aller best til akkurat nå. Nemlig å planlegge at jeg skal lese på eksamen, og motivere meg selv opp i skyene, for så å bli supergira, å bestemme meg for at NÅ, NÅ skal jeg faen meg vise den boka hvem som er sjefen. Å så stopper det der.

Innimellom alt dette skal jeg også skrive ned på en lapp hva jeg må pakke med meg i den berømte "fødebagen" som alle snakker om. Å som alle pakker flere måneder i forveien. Har ett ganske avslappa forhold til det hele, og tenker som så at jeg gidder ikke la den bagen med forhåpninger stå å glise til meg på soverommet i flere uker før jeg trenger den. Ikke trenger jeg pakke med meg så mye heller. SuperMats er jo hjemme hver dag, og er det noe jeg trenger kan han jo bare ta det med! Å har jeg ei liste i nattbordskuffa så skal ihvertfall en av oss klare å raske sammen det som står på den før vi drar viss lillegutt plutselig skulle melde sin ankomst litt sånn før termin!

Ha en fin dag!

Alfred

Baby!

Først og fremst så kommer ikke dette til å bli noen "babyblogg", eller "mammablogg" når den tid kommer. Jeg kommer til å fokusere på interiør, og foto. Men det er jo ikke akkurat å stikke under en stol, at lillegutt i magen allerede tar mye tid og tanker i hverdagen, og at mye allerede dreier seg om han. Så ett "baby" innlegg i ny og ne, kommer det nok helt sikkert til å bli! Spesielt i tiden fremover nå, hvor alt skal gjøres klart, så er det jo ekstra stas å vise frem alt som bare står her og venter på å bli brukt <3

En ting jeg virkelig har tenkt mye på i det siste, er hvordan jeg skal innrede rommet hans når den tid kommer. Å jeg vet akkurat hvordan det skal være! I begynnelsen skal han jo sove inne på rommet vårt, å der skal han nok sove helt til han vokser ut av den senga som får plass der inne. Så når han må bytte til stor sprinkelseng, så må han også bytte rom. Siden jeg er student, er jeg avhengig av å ha en "studie" plass, hvor jeg kan lese og gjøre oppgaver, og oppbevare alt skoleutstyret mitt. Derfor må jeg og lillegutt "dele rom". Rommet er ikke så veldig stort, å jeg skal prøve å gjemme vekk rotet mitt best mulig, og integrere det i gutterommet. Han skal likevel få ha mesteparten av rommet, og det skal være såååå fint!!! Et rom han kan vokse i, ett rom for lek og morro. Ikke noe utstillingsrom, hvor alt er så nøye plassert og gjennomtenkt at det blir krise om han skulle røre noe. Har lagret mange inspirasjonsbilder på pcen i det siste for å si det sånn! Fargevalget er hvertfall lyseblått og limegrønt, å det er dødsfint sammen! (Å nei, jeg skal ikke innrede noe "stjernerom" som er så populært fortiden, å gutten skal heller IKKE hete Emil, eller Hugo for den del)