SYTEINNLEGG

Når begeret med frustrasjon renner over, får ihvertfall jeg behov for å bare skrive ned alle tankene som raser rundt i hodet. Bloggen er da perfekt for dette, så om du ikke gidder å høre på hvor forferdelig alt er, så kan du bare lukke denne fanen i nettleseren din med en gang! NÅ, er du iallefall advart.

Nå er det ikke lenge til lillegullet er her, for alt jeg vet, kan han igrunn komme når som helst nå, og iløpet av en 5 ukers periode. Vi har alt vi trenger, men likevel er ingenting klart. Vogna står nedlesset inne på rotrommet, senga står hjemme hos mamma og pappa, alt bare slenger her og der. Det står en tom bag ved senga mi, med ei pakkeliste oppi, som etterhvert skal være den såkalte fødebagen. Alt er bare kaos. Leiligheta bærer sterkt preg av den siste tidens eksamenskaos, og delvis "oppussing" ute på verandaen. Tiden har flydd, og flyr fortsatt ifra meg. Jeg føler skolen ødelegger alt.

Alt. Virkelig. Før, når jeg gikk å drømte om "den dagen jeg skal bli gravid", så jeg for meg hvordan det kom til å være. Hvor stolt jeg kom til å være. Å at jeg ikke kom til å klare å vente med å kjøpe inn babyutstyr, og til å gjøre alt klart, til å finne navn til det lille gullet, og til å fortelle det til alle og enhver! Det har ikke blitt noe i nærheten en gang, av hva jeg så for meg. Folk spør meg rett som det er "hvordan det føles", å jeg må like ærlig svare hver gang "jeg vet rett og slett ikke, jeg har ikke hatt tid til å tenke på det". Selvfølgelig tenker jeg jo på det, men ikke på DEN måten. Jeg elsker jo å være gravid, og jeg elsker magen, selv om jeg til tider ikke er fult så glad i den på en og samme tid. Den er akkurat slik som jeg håpet den skulle bli, fin, rund og akkurat passe stor, uten strekkmerker. Å at graviditeten bare er PÅ magen, å ikke hele kroppen på en gang:) Det er jo, i mine øyne, det perfekte svangerskapet. Perfekte prøver hver gang, ingen ekstra kontroller eller undersøkelser. Litt småuggen helt i begynnelsen, men ellers har forma vært upåklagelig, tross ett litt kranglete bekken til tider. Det er jo ikke noe rart, at jeg ønsker å huske dette ETTER at gullet er født også? Det er jo en helt fantastisk ting, som jeg virkelig, så inderlig inderlig dypt, ønsker å huske i ettertid. Eller er det ikke sånn, at man husker slik i ettertid? Er det bare noe jeg ser for meg at alle gjør? Disse 8 mnd som bare har flydd forbi, men som likevel føles som en hel evighet, er helt borte. Det er bare skole, skole og skole så langt tilbake jeg kan huske. Livredd for ikke å huske noe, kjøpte jeg meg en svangerskapsdagbok, som jeg tenkte å fylle inn litt i hver uke, så jeg hvertfall kunne lese tilbake på hvordan det var, å være gravid. Boka er så godt som ny, enda. Jeg har ikke tid til å sette meg ned å prioritere den, for alt dreier seg om skolen. 3D ultralyden som jeg alltid har sagt at jeg SKAL ha, har jeg heller ikke fått tatt, siden tiden virkelig var fylt opp og jeg ikke hadde muligheten mens vi var i praksis. Etter praksisen var jeg plutselig for langt på vei, til at det var anbefalt. Så da tenkte jeg at gravidfotografering, det skal jeg hvertfall gjøre! Så har jeg bildene og se tilbake på, så kan jeg hvertfall se på den fine magen min og savne den litt i ettertid! Jeg tenker på det hver kveld, men har enda ikke fått gjort noe med det. Den tanken, sammen med alle andre ikkeskolerelatertetanker, forsvinner inn i glemmeboksen hver dag. Nå er det sikkert snart for sent det også.

Jeg trenger virkelig ferie nå. Så jeg kan sette meg ned, og virkelig rekke å nyte dette fantastiske svangerskapet LITT, før det er over. Jeg vil slappe av, sove lenge, nyte dagene og ta livet med ro. Jeg vil stryke babysengetøy, re opp i vogna og kurva, pakke fødebagen, og bare vente. Vente på at han skal komme. Rekke å tenke over det, og glede meg, slik at når folk spør, så har jeg svar.

Jeg vil ikke plutselig bare sitte der med han i armene, og tenke "oi, har jeg vært gravid? i 9 mnd?!". Det er jo mulig at det kommer til å skje uansett, å man kan jo aldri forberede seg på det som kommer til å skje. Men jeg vil virkelig ikke sitte igjen å se tilbake på disse 9mnd, å det eneste jeg kan huske er skolekaoset.

Så den eksamenen jeg har meldt meg opp til 25.juni, den henger allerede i en veldig tynn tråd. Tanken på at jeg fortsatt skal sitte hver eneste dag frem til termin å lese på eksamen, gjør at jeg får lyst å legge med ned å grine. Det er virkelig en grunn til at arbeidende kvinner går ut i permisjon 3 uker før. Som student kjenner jeg at jeg har sikkert like mye behov for det, som alle andre. Jeg ser for meg at jeg stresser og leser på eksamen, å så kommer han noen dager før, slik at jeg ikke får tatt eksamen. Da har jeg heller ikke fått slappet av eller roet ned, det blir en dobbelt tap situasjon.

I morgen har jeg (viss jeg dropper eksamen 25.juni) den siste eksamenen dette året! Noe som helt til for 1t siden betydde fullstendig etterlengtet sommerferie og TID. For 1t siden gikk alle de håpene til h.... når jeg fant ut at vi ikke har fått godkjent på ett prosjekt på skolen, som gjør at jeg må på skolen neste uke også. Det var virkelig den motivasjonen. Motivasjonen som har holdt motet oppe hele denne uken. Derfor gikk jeg bare fint ifra eksamenspapirene mine isted, fortrengte gråten av fortvilelse nok en gang, og satt meg ned her. For å skrive ned alle disse tankene, for å lette det litt for meg selv, og for å skjerme Mats for alt for mye syting.

Å viss du nå tenker "at jeg synes bare synd på meg selv", "eller gjør dette for at andre skal synes synd på meg", så tar du feil. Det er rett og slett bare fortvilelse og redsel. Fortvilelse over at jeg føler skolen har ødelagt hele svangerskapet mitt, og alt som hører med, og redsel for at jeg kommer til å sitte igjen helt tom etterpå, med ingen tanker om hvordan det faktisk var å være gravid.

Jeg vil huske det, for jeg vet at jeg kommer til å savne det.