Altså...

...jeg har en ønskeliste som  er en GOD del lengre enn det bankkontoen er. Å det er ikke alltid så lurt. Jeg har tusenvis av drømmer, og skulle aller helst hatt alt på en gang! Det jeg sitter å drømmer om akkurat NÅ er beige stue igjen, men fine hvite vinduer, dører og lister. Det hadde vi i den gamle leiligheten, og ja, jeg savner det faktisk. Nå er stuen og alt helt hvitt, og når alle møblene osv er hvite da i tillegg, kan det faktisk bli FOR hvitt. Tror stuen her hadde blitt dødsfin, om jeg malte den i samme fargen som vi malte i gamle leiligheten. Men jeg har bestemt meg for at litt variasjon sikkert bare er sunt, å at stuen her ikke kommer til å bli malt i noen som helst annen farge enn den som er her nå. Så kan jeg heller glede meg til beige stue den dagen vi flytter ut herfra, for da SKAL jeg ha det! Beige stue, med hvite detaljer, nydelig <3 Enn så lenge får jeg bare prøve å gjøre noe mer ut av det vi har, for jeg synes stuen er litt kjedelig, spesielt sofakroken. Brun sofa, lyst teppe og mørk brunt stuebord...hvite vegger og hvite gardiner, noen tips?

Litt av stuen i gamle leiligheten, med de fine, beige veggene! OG den fine sjenken som vi har måttet selge siden vi trengte en kommode med litt større plass! SOM jeg gleder meg til den dagen jeg kan få plass til alt jeg vil ha!

Sofakroken her hvor vi bor nå. Bildet ble tatt så snart vi hadde kommet oss i orden her, men jeg har egentlig aldri vært helt fornøyd. Det er ryddig, rent og fint, men føler det er noe som mangler, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det er. Vinduene er kjedelige, men siden vi har verdens mest idiotiske vindu, som man åpner innover, setter det en stor begrensning på dekorasjonen. Lampa og blomstene som står der nå, må vi flytte om vi skal åpne vinduet, så ikke de faller bak sofaen. Har prøvd å innføre litt farge i "spisestuedelen", med mintgrønne lys, men jeg klarer ikke helt å finne ut av om jeg liker det eller ikke. Føler jeg virkelig står helt fast, å at det er noe drastisk som må til! Spørsmålet er bare, HVA?

Nå skal jeg fortsette å drømme meg bort i alle verdens interiørblogger, mens jeg venter på at lillemann i magen skal finne veien ut:) Tror han liker seg litt for godt der inne! Men liker å tro på det legen sa i dag, "at han er nok ute til helga!"

Endelig!

Jeg er ENDELIG så og si ferdig med 1.året på sykepleier! Å det føles helt fantastisk! Jeg har, vel og merke en eksamen igjen, som jeg ikke har tatt enda. Men sett bort i fra den, så er jeg ferdig! Det er den største eksamenen jeg har igjen, å jeg skal egentlig ta den nå 25.juni. MEN det har jeg rett og slett ikke noe lyst til å gjøre. Jeg TRENGER disse tre ukene her, til å kunne fokusere KUN på meg selv, Mats og den lille i magen. Ingenting annet. Jeg vil faktisk være litt gravid også, og kunne stå opp om dagene, bare slappe av, kose meg og gjøre akkurat det jeg vil. Om det så er å sitte foran tven og se på serier hele dagen, så gjør jeg det, fordi jeg kan, og fordi det er "lov". 

Derfor skal jeg til byen i morgen, på 1.5 timers fotSPA hos Femina. Jeg gleder meg noe helt sinnsykt, det skal bli så deilig! Jeg er en person som liker å "ta vare på meg selv" om jeg kan kalle det det, og har fotspa for meg selv rett som det er. Men det er litt vanskelig nå med den store magen, så det er flere mnd siden sist gang jeg hadde lakkerte tånegler feks! Noe jeg er helt avhengig av å ha...så er det vel greit å føle seg litt fresh til fødselen å? Haha:p 

Endt skoleår ble velfortjent feiret med en iskaffe i sola!

Er det forresten noen som har en genial enkel måte å legge instagrambilder ut på bloggen på? Ser at det er mange bloggere som blogger instagram bilder hele tiden, men det er jo så tungvindt å koble til mobilen og legge bildene over hver eneste dag? Eller er det bare jeg som er dum?:p (godt mulig det er sistnevnte, for jeg klarer heller ikke skjønne meg på hverken iCloud ELLER iTunes, å jeg har iPhone...)

Update!

Siden forrige "utblåsning" her inne, har ting BEGYNT å komme seg. Tiden av svangerskapet som har gått, får jeg aldri igjen, men jeg kan lære meg og nyte det som er igjen, så godt det lar seg gjøre, og det gjør jeg. Ting har roet seg ned på skolen, og jeg har i utgangspunktet sommerferie. Skal bare en tur innom der i morgen, for å finpusse på ei oppgave som ikke har blitt godkjent, og etter det begynner ferien sånn "på orntli!"

Jeg har hatt det kjempefint den siste uka, og håper at hver uke blir som denne fremover! På mandag hadde jeg bursdag, og sett bort fra at jeg tilbragte store deler av dagen alene foran pensumboka, hadde jeg en kjempefin dag! Som endte med hjemmelaget bursdagspizza og besøk <3

Resten av uka frem til torsdag gikk med til eksamen, og når jeg endelig var ferdig med den på torsdag, var jeg 20 kg lettere overalt! Jeg følte eksamen gikk ganske greit, og er nesten helt sikker på at den virkelig er bestått! Det var også strålende vær den dagen, så jeg STRÅLTE virkelig om kapp med sola når jeg forlot skolen!

Samme dagen var vi hos jordmoren, for siste gang før termin! Jeg OG Mats! Han har ikke vært med til jordmoren før, siden jeg alltid har hatt timer sånn midt på dagen, og det har vært så dumt av han å måtte ta seg fri fra jobb osv. Har jo vært på flest kontroller hos legen, og han sjekker bare det som skal sjekkes, så jeg har ikke følt at han hadde hatt noe utbytte av å blitt med på disse kontrollene. Men er utrolig glad han ble med denne gangen, tror nok han syntes det var litt koselig selv også! Snakket mye om fødsel osv, så når vi gikk derfra gikk det virkelig opp for meg at det er ikke lenge igjen! Får hele "graviditeten" så "tett innpå" etter at jeg har vært hos jordmoren, da føler jeg at jeg er skikkelig gravid! Tenker på det resten av dagen, og nyter det skikkelig, og har bare lyst å holde på med "babyting" hele dagen. Vi var også innom på fødeavdelingen for omvisning og for å se oss litt rundt etter jordmortimen, å nå gleder jeg meg bare til fødselen, rett og slett.

Eller, VI gleder OSS til fødselen. For Mats gleder seg han også, veldig mye. Til å se lillegutten vår, og endelig få holde han i armene våre. Han er nok verdens nydeligste <3

Det har med andre ord vært mye "baby" denne uken, mye baby og mye kos! Jeg har klart å stresse ned ett par hakk, og klart å nyte magen, virkelig. Nyte alle bevegelsene som kommer der inne fra, og hvordan den ser ut rett og slett. Bare latt alle inntrykkene og følelsene synke inn, og feste seg. Så akkurat NÅ har jeg det så fint med magen min, at jeg er igrunn ikke utålmodig, eller lei. Jeg vil bare ha disse siste ukene, til å kose meg sammen med magen, BARE magen, uten noen forstyrrelser. Til å bare gjøre det jeg vil, slappe av, rydde, vaske og gjøre alt klart. Slik at jeg kan si til meg selv at den siste mnd har jeg virkelig elsket å være gravid, kjent på hvordan det virkelig er å være gravid, hvor fantastisk det faktisk er.

Jeg føler meg jo virkelig som verdens heldigste person akkurat nå.

Jeg ser frem til en fantastisk sommer sammen med den lille familien min, i den søte, lille leiligheta vår, som er akkurat passe stor for 2 store og 1 liten person <3 Gud som vi skal kose oss!

Bilde fra en superkoselig kjærestemiddag i byen på fredag, hvor vi feiret både bursdag, overstått eksamen og Mats sin beståtte fagprøve! Den siste, som bare to <3 

NÅ skal det bli slutt på laaaange innlegg med få bilder og "privat" innhold, nå blir det skikkelig blogging fremover, har mmaaaange interiørinnlegg på gang!:) (og noen babyinnlegg så klart!:)

SYTEINNLEGG

Når begeret med frustrasjon renner over, får ihvertfall jeg behov for å bare skrive ned alle tankene som raser rundt i hodet. Bloggen er da perfekt for dette, så om du ikke gidder å høre på hvor forferdelig alt er, så kan du bare lukke denne fanen i nettleseren din med en gang! NÅ, er du iallefall advart.

Nå er det ikke lenge til lillegullet er her, for alt jeg vet, kan han igrunn komme når som helst nå, og iløpet av en 5 ukers periode. Vi har alt vi trenger, men likevel er ingenting klart. Vogna står nedlesset inne på rotrommet, senga står hjemme hos mamma og pappa, alt bare slenger her og der. Det står en tom bag ved senga mi, med ei pakkeliste oppi, som etterhvert skal være den såkalte fødebagen. Alt er bare kaos. Leiligheta bærer sterkt preg av den siste tidens eksamenskaos, og delvis "oppussing" ute på verandaen. Tiden har flydd, og flyr fortsatt ifra meg. Jeg føler skolen ødelegger alt.

Alt. Virkelig. Før, når jeg gikk å drømte om "den dagen jeg skal bli gravid", så jeg for meg hvordan det kom til å være. Hvor stolt jeg kom til å være. Å at jeg ikke kom til å klare å vente med å kjøpe inn babyutstyr, og til å gjøre alt klart, til å finne navn til det lille gullet, og til å fortelle det til alle og enhver! Det har ikke blitt noe i nærheten en gang, av hva jeg så for meg. Folk spør meg rett som det er "hvordan det føles", å jeg må like ærlig svare hver gang "jeg vet rett og slett ikke, jeg har ikke hatt tid til å tenke på det". Selvfølgelig tenker jeg jo på det, men ikke på DEN måten. Jeg elsker jo å være gravid, og jeg elsker magen, selv om jeg til tider ikke er fult så glad i den på en og samme tid. Den er akkurat slik som jeg håpet den skulle bli, fin, rund og akkurat passe stor, uten strekkmerker. Å at graviditeten bare er PÅ magen, å ikke hele kroppen på en gang:) Det er jo, i mine øyne, det perfekte svangerskapet. Perfekte prøver hver gang, ingen ekstra kontroller eller undersøkelser. Litt småuggen helt i begynnelsen, men ellers har forma vært upåklagelig, tross ett litt kranglete bekken til tider. Det er jo ikke noe rart, at jeg ønsker å huske dette ETTER at gullet er født også? Det er jo en helt fantastisk ting, som jeg virkelig, så inderlig inderlig dypt, ønsker å huske i ettertid. Eller er det ikke sånn, at man husker slik i ettertid? Er det bare noe jeg ser for meg at alle gjør? Disse 8 mnd som bare har flydd forbi, men som likevel føles som en hel evighet, er helt borte. Det er bare skole, skole og skole så langt tilbake jeg kan huske. Livredd for ikke å huske noe, kjøpte jeg meg en svangerskapsdagbok, som jeg tenkte å fylle inn litt i hver uke, så jeg hvertfall kunne lese tilbake på hvordan det var, å være gravid. Boka er så godt som ny, enda. Jeg har ikke tid til å sette meg ned å prioritere den, for alt dreier seg om skolen. 3D ultralyden som jeg alltid har sagt at jeg SKAL ha, har jeg heller ikke fått tatt, siden tiden virkelig var fylt opp og jeg ikke hadde muligheten mens vi var i praksis. Etter praksisen var jeg plutselig for langt på vei, til at det var anbefalt. Så da tenkte jeg at gravidfotografering, det skal jeg hvertfall gjøre! Så har jeg bildene og se tilbake på, så kan jeg hvertfall se på den fine magen min og savne den litt i ettertid! Jeg tenker på det hver kveld, men har enda ikke fått gjort noe med det. Den tanken, sammen med alle andre ikkeskolerelatertetanker, forsvinner inn i glemmeboksen hver dag. Nå er det sikkert snart for sent det også.

Jeg trenger virkelig ferie nå. Så jeg kan sette meg ned, og virkelig rekke å nyte dette fantastiske svangerskapet LITT, før det er over. Jeg vil slappe av, sove lenge, nyte dagene og ta livet med ro. Jeg vil stryke babysengetøy, re opp i vogna og kurva, pakke fødebagen, og bare vente. Vente på at han skal komme. Rekke å tenke over det, og glede meg, slik at når folk spør, så har jeg svar.

Jeg vil ikke plutselig bare sitte der med han i armene, og tenke "oi, har jeg vært gravid? i 9 mnd?!". Det er jo mulig at det kommer til å skje uansett, å man kan jo aldri forberede seg på det som kommer til å skje. Men jeg vil virkelig ikke sitte igjen å se tilbake på disse 9mnd, å det eneste jeg kan huske er skolekaoset.

Så den eksamenen jeg har meldt meg opp til 25.juni, den henger allerede i en veldig tynn tråd. Tanken på at jeg fortsatt skal sitte hver eneste dag frem til termin å lese på eksamen, gjør at jeg får lyst å legge med ned å grine. Det er virkelig en grunn til at arbeidende kvinner går ut i permisjon 3 uker før. Som student kjenner jeg at jeg har sikkert like mye behov for det, som alle andre. Jeg ser for meg at jeg stresser og leser på eksamen, å så kommer han noen dager før, slik at jeg ikke får tatt eksamen. Da har jeg heller ikke fått slappet av eller roet ned, det blir en dobbelt tap situasjon.

I morgen har jeg (viss jeg dropper eksamen 25.juni) den siste eksamenen dette året! Noe som helt til for 1t siden betydde fullstendig etterlengtet sommerferie og TID. For 1t siden gikk alle de håpene til h.... når jeg fant ut at vi ikke har fått godkjent på ett prosjekt på skolen, som gjør at jeg må på skolen neste uke også. Det var virkelig den motivasjonen. Motivasjonen som har holdt motet oppe hele denne uken. Derfor gikk jeg bare fint ifra eksamenspapirene mine isted, fortrengte gråten av fortvilelse nok en gang, og satt meg ned her. For å skrive ned alle disse tankene, for å lette det litt for meg selv, og for å skjerme Mats for alt for mye syting.

Å viss du nå tenker "at jeg synes bare synd på meg selv", "eller gjør dette for at andre skal synes synd på meg", så tar du feil. Det er rett og slett bare fortvilelse og redsel. Fortvilelse over at jeg føler skolen har ødelagt hele svangerskapet mitt, og alt som hører med, og redsel for at jeg kommer til å sitte igjen helt tom etterpå, med ingen tanker om hvordan det faktisk var å være gravid.

Jeg vil huske det, for jeg vet at jeg kommer til å savne det.